Sist oppdatert 10.08.2011 Maarit Markussen

  

Geologien i Troms har mye spennende å by på og geologene Jakob Møller og Per Tore Fredriksen har tatt initiativ til å formidle disse til befolkningen.

Balsfjord kommune - Platå med havnivå ved Storsteinnes
Bardu kommune - Istindene
Berg kommune - Jettegryter ved Mefjordvær
Bjarkøy kommune - Bjarkøyene
Dyrøy kommune - Bergsheia fjellfoldinger
Gratangen kommune - Gratangsbotn
Harstad kommune - Elgsnes
Ibestad kommune - Langlitinden og Årbostadtinden
Karlsøy kommune - Fugløya
Kvæfjord kommune - Strandlinjene på Kvæøya
Kvænangen kommune - Øksfjordjøkelen i Jøkelfjord
Kåfjord kommune - Kåfjorddalen
Lavangen kommune - Spansdalen
Lenvik kommune - Gisundet
Lyngen kommune - Lyngsalpene
Målselv kommune - Målselvfossen
Nordreisa kommune - Mollisfossen
Salangen kommune - Grottene i Sagelva
Skjervøy kommune - Havna i Skjervøy
Skånland kommune - Storsteinene ved Helleren
Storfjord kommune - Skibotndalen
Sørreisa kommune - Steinora i Gumpedalen
Torsken kommune - Kvænvika
Tranøy kommune - Droppsteinsfjære i Tranøybotn
Tromsø kommune - Sandbukt i Ullsfjord

Balsfjord kommune - Platå med havnivå ved Storsteinnes
Indre del av Balsfjorden ble isfritt for ca 10 000 år siden. På dette tidspunktet var landskapet enda nedtrykt på grunn av den enorme vekta som innlandsisen representerte. Av denne grunn sto datidens havnivå ca 75 m høyere enn i dag. Den brede terrassen i denne høyden ved Storsteinnes, er et uomtvistelig bevis for havhistoria i området. Her har smeltevannet fra isbreene møtt havet og all løsmasse som elvene brakte med seg er lagt igjen og danner den brede terrassen.  Flere slike spor finnes i området ,men få er så tydelig som terrassen på bildet. Det meste av jordbruksarealene nær fjorden i jordbrukskommunen Balsfjord er således gammel havbunn. Dette er fruktbar dyrkningsjord og er et felles trekk for alle gårder langs fjordene i Troms fylke.

Bardu kommune - Istindene
Istindene ligger i en lagdelt berggrunn som for det meste består av glimmerskifer og glimmergneis. De høyereliggende partiene av Istindene (1490 m.o.h.) består hovedsaklig av bergarten gabbro. Denne bergarten er ganske forskjellig fra omkringliggende bergarter. Gabbroen som stammer fra dypere partier av jordskorpa, er hardere og mer motstandsdyktig mot forvitring og erosjon i forhold til de lagdelte bergartene. Istindene rager derfor høyt opp og det ligger til rette for lokale isbreer. Botnbreene i Istindene ligger nordvendt, som gjør at de er noe skjermet fra direkte solpåvirkning. Et stykke utenfor nåværende iskant ligger en markert israndmorene. Denne morenen er avsatt under ”den lille istid” (en kald periode på 1700-tallet). På grunn av sin høyde er Istindene er et godt synlig landemerke fra store deler av Midt-Troms. Istindene kan beskues fra E 6 i ei lang strekning. 

Berg kommune - Jettegryter ved Mefjordvær
Vika ligger slik til at den er eksponert for digre stormbølger fra Nordishavet. Hellingsvinkelen på havbunnen utenfor stranda gjør at de enorme bølgene som oppstår under stormfullt vær brytes ned og avgir all sin bevegelsesenergi i fjæresonen. Denne energien er og har vært så kraftig at de fleste store steiner blir satt i bevegelse. Gjennom tidene er mesteparten av disse blitt avrundet og formet til såkalt rullestein. Store steiner som er blitt slengt opp på den massive berggrunnen i fjæresonen har også vært i bevegelse ved ekstremt uvær. Steinblokkene som har ligget på fast fjellgrunn har gjennom sin bevegelse formet store ”gryteformasjoner” i berget.  Gryteformasjonene i vika i Mefjordvær er en av de mektigste i Nord Norge.

Bjarkøy kommune - Bjarkøyene
Bjarkøy kommune er en ren øykommune med sine 365 øyer. Her finner man høge fjell, flate landbruksområder, nakne heier og kvite, kalkrike sandstrender. Alt omkranset av hav, fra lune viker og trange sund til åpent storhav. Dette landskapet gir unike muligheter for båtturer, fiske, fotturer og sterke opplevelser når storhavet bryter på med stormfullt hav.

Dyrøy kommune - Bergsheia fjellfoldinger
I ytre del av Solbergfjorden går et skille mellom grunnfjellet sør på Senja og de lagdelte bergartene på Dyrøya og fastlandet innenfor. For ca 400 millioner år siden ble dekkebergartene skjøvet inn over grunnfjellet i Troms. Under denne prosessen ble bergartene i dekket foldet og forkastninger oppsto. Reiser man med båt i Solbergfjorden, vil man se en brattskrent ved Bergsheia på vestsiden av Dyrøya. Her vises tydelige lagdelinger i berggrunnen og man har en utmerket anledning til a ta fjellfoldingene i nærmere øyensyn, da disse fremtrer svært tydelige. Neste gang du passerer med båt bør du rette blikket mot dette tydelige landemerket på Dyrøya.

Gratangen kommune - Gratangsbotn
Innerst i Gratangsfjorden ligger Gratangsbotn. Bebyggelsen ligger for det meste på et elvedelta. Dette ble dannet under nedsmeltingen av siste innlandsis for omlag 10 000 år siden. Fjorden er en typisk isbreerodert fjord med bratte fjellsider. Gjennom skiftende istider har fjorden stadig blitt dypere. Ved Årstein ligger en endemorene som danner et nes på hver side av fjorden. Brufoten på hver side hviler på disse nesene.

Harstad kommune - Elgsnes
Nord på Hinnøya finner vi Elgsnes med det kjente fjellet Elgen som rager 538 meter over havet. Elgen er et kjent seilingsmerke for sjøfarende som skal inn Toppsundet, og fra fjellets topp er det god utsikt i alle retninger. Elgen er derfor et yndet turistmål.

Ibestad kommune - Langlitinden og Årbostadtinden
De to øyene som utgjør Ibestad kommune er blant de mest fjellrike øyene i Europa. Langlitindene rager opp som tydelige alpine topper med spisse nunatakker og botnbreer. Disse tindene strekker seg opp mot 1276 m.o.h. Årbostadtinden er et mektig skue der den kneiser i kveldssola en klar sommerdag. Fra toppen på 1179 m.o.h. er det en fantastisk utsikt over store deler av Sør og Midt Troms.

Karlsøy kommune - Fugløya
Fugløya har vært, og er, et kjent  landemerke for utallige sjøfolk på tur til arktiske strøk.  Ishavsfolk som reiste nordover gikk ofte ut i havet ved Fugløya og ved hjemkomst var den ofte et kjært syn etter å ha hatt bare hav rundt seg så langt øyet rakk. Øya består av bergartene glimmerskifer og fyllitt, dannet for 600 til 400 millioner år siden. Bergartene har vært utsatt for sterk omdannelse i jordskorpa, noe som gjør at de er motstandsdyktige mot forvitring og erosjon. Selv etter påvirkning av varierende iserosjon gjennom de to siste millioner år står øya igjen som et restfjell. Karakteristisk for øya er de bratte eroderte sidene samt den flate toppen som har vært mindre påvirket. Som navnet på øya tilsier har den et rikt fugleliv både hva antall og arter angår, hvor fuglene nyttiggjør seg av de bratte fjellsidene for egglegging og ruging.

Kvæfjord kommune - Strandlinjene på Kvæøya
Kvæøya ligger omtrent rett vest av kommunesenteret Borkenes. Kommunen er kjent for sitt velutviklede jordbruk. Kvæøya er i så måte et godt eksempel. Tidligere havnivå  har hatt stor betydning for hvor den gode dyrkningsjorda befinner seg. Det finnes lite dyrka jord over den marine grense ( marin grense er det høyeste registrerte spor i landskapet etter havet). Sett fra sør (se bildet) er dyrkningsgrense og marin grense helt sammenfallende.

Kvænangen kommune - Øksfjordjøkelen i Jøkelfjord 
Øksfjordjøkelen ligger på grensen mellom Troms og Finnmark. Breens høgste punkt ligger på ca 1200 m. Det er den eneste isbre i fastlands-Europa som kalver i havet. Dette skjer innerst i Jøkelfjorden.

Kåfjord kommune - Kåfjorddalen
Kåfjorddalen er en klassisk U-dal  utformet i lagdelt berggrunn. Øverst i dalen er det et gedigent og vakkert juv (canyon). Dette er dannet av enorme vannmasser under nedsmeltingen av breen i dalen på slutten av siste istid. Dalen er delt  på tvers av en stor endemorene som markerer en tydelig stans i nedsmeltingsforløpet av dalisen under siste istid. Elva gjennom Kåfjorddalen har brutt gjennom denne endemorenen. I dag ses endemorenen som to ”nes” ovenfor hverandre  midt i dalen. Høyden på denne morenen er ca 95 m. På denne tiden sto havet ca 85 meter høyere enn i dag. Løsmassene i dalbunnen ble avsatt under isnedsmeltinga.

Lavangen kommune - Spansdalen
Spansdalen strekker seg fra Fossbakken ved E6 og ned mot Tennevoll. Vegen gjennom dalen er en del av Rv 84. Dalens dominerende bergarter er glimmerskifer og glimmergneis. Elva som renner gjennom dalen, svinger seg mellom store rasblokker fra de bratte fjellsidene som danner dalsidene. Det høyeste av disse fjellene er Spanstinden som rager 1456 meter over havet. Dalen er dannet i en kombinasjon av isbre- og elveerosjon.

Lenvik kommune - Gisundet
Gisundet er hovedtrafikkåra for all skipstrafikk mellom nord og sør. Gisundet som for øvrig betyr ”det krokete sundet” bærer sitt navn med rette. Flere steder gjør det skarpe svinger. Den nordre del av Gisundet, som vist på bildet, ligger i skillet mellom grunnfjell på Senja i vest og lagdelt berggrunn på fastlandet i øst. Ved Leiknesoddeen må skipstrafikken langt ut fra land. Dette kommer av at Leikneset er en endemorene som stikker ut i havet. Resten av morenen kan en finne igjen ved Lakselvnes på Senjasiden. Båttrafikken opplever samme problemstilling ved Slettnes. Også her er det en endemorene som går langt ut i sundet. Det gikk ca 2.000 år før isbreen hadde smeltet tilbake fra Slettnes til Leiknes. I denne tidsperioden sto havet ca 50 meter høyere enn dagens nivå. Dette markeres spesielt tydelig ved deltaet på Bjorelvnes. Denne havhøyden korresponderer ofte med dyrkningsgrensen i sundet.

Lyngen kommune - Lyngsalpene
De høyereliggende partiene av Lyngsalpene består hovedsaklig av bergarten gabbro. Denne bergarten er ganske forskjellig fra omkringliggende bergarter som er lagdelt. Gabbroen som stammer fra dypere partier av jordskorpa, er hardere og mer motstandsdyktig mot forvitring og erosjon i forhold til den lagdelte berggrunnen. Lyngsalpene rager derfor høyere enn fjellene i Troms. Dette faktum gjør at Lyngsalpene har relativt store lokale isbreer, noe som ikke er like godt utviklet i de øvrige fjell i fylket. Den lokale isbreerosjon har gjennom istidene og dels i mellomistidene (dagens situasjon) utformet de klassiske botnene. Mange av botnene er sterkt overfordypet og rommer et lokalt vatn.  Slike lokale isbreer er en interessant klimaindikator. I perioder med lav temperatur og store nedbørsmengder vokser breene, mens i perioder med varmere klima og mindre nedbør minsker de samme breene i volum. Selve Lyngsalpene danner et klimaskille, og værmeldinga refererer jevnlig til værforskjellen mellom øst og vest. Ytterst på Lyngsalpene ligger Lyngstuva som er et velkjent seilingsmerke for sjøfarende, enten man kommer fra nord eller sør. Det ville og dramatiske landskapet tiltrekker seg turister og naturelskere fra hele verden.

Målselv kommune - Målselvfossen
Målselvfossen ble i 2003 kåret til Norges nasjonalfoss av nitime-lytterne. Fossen som er ca 650 meter lang består av flere nivåer (fjellhyller). Vannmassene har gjennom årtusener formet disse nivåene. Fossen har Nord-Europas lengste laksetrapp med et eget ”laksesjå” hvor besøkende kan studere laksen på dens vandring opp trappen. Elva er et viktig element i markedsføringa av kommunen og har i perioder besøk av mange turister.

Nordreisa kommune - Mollisfossen
Nordreisadalen er dannet av breer under istidene. I en av sidedalene renner Molliselva. Elva renner i lagdelte bergarter som er dannet for 600 til 400 millioner år siden. Lagene i dette dekket ligger horisontalt. Elva har gravd seg ned i en svakhetssone i dette dekket og dannet fossen. Dette har skjedd under nedsmeltingen av siste innlandsis og i tiden etter.

Salangen kommune - Grottene i Sagelva
Grottene ligger i et område med kalkspat- og dolomittmarmor. Kalken i disse bergartene er over lang tid vasket ut av vatten. Der hvor kalken før lå, er det i dag grotteganger. Dette fenomenet starter som regel langs sprekke-  og svakhetssoner i berggrunnen. Sannsynligvis har dette ”utgravingsarbeidet” også pågått allerede under istidene. En kan heller ikke se bort fra at stein og løsmasser som vatnet har brakt med seg har slipt på vegger, gulv og tak i grottesystemet. Grottene er et spennende utforskningsfelt, og et besøk kan absolutt anbefales.

Skjervøy kommune - Havna i Skjervøy
Ser man på bildet av Skjervøy så forstår man at det her var tidlig bosetting. Fra naturens side ligger det godt til rette for fiske. Havna er beskyttet i alle retninger mot vær og vind. Bare i innseilinga fra nordøst har det vært nødvendig å beskytte seg mot havet ved å bygge molo. Fjordarmen er dyp og passer godt for kaianlegg, noe som er en livsnødvendighet for et samfunn som henter ressursene fra havet. Skjervøy er et klassisk eksempel på hvordan fjordlandskapet representerer et vesentlig element for bosetting og virksomhet. Selve hamna er dannet gjennom flere istider over de siste to millioner år. Hver istid har gjort sitt bidrag til å gjøre hamna slik den er i dag.

Skånland kommune - Storsteinene ved Helleren
Hvordan er det mulig at de enorme steinblokkene som ligger i et bredt belte fra fjellskråningne i øst og halveis utpå slettelandet ved Laberg er kommet dit? For å finne svaret må man tilbake til slutten av siste istid for ca 11000 år siden. Det lå da en dalbre ut mot Astafjorden. På grunn av stor bevegelse i jordskorpa, noe som medførte hyppige jordskjelv, gikk det ofte ras i de bratteste fjellsidene  Dette var tilfellet her. Fra Skorvetinden (1054 m.o.h.) på østsiden raste det enorme steinblokker ned på isen og sklei et godt stykke utpå. Senere når isen forsvant ble disse steinblokkende liggende spredt over området ved Laberg. Dette fenomenet har sin parallell i dannelsen av Steinura i Sørreisa.

Storfjord kommune - Skibotndalen
Kommer man fra Finland til Norge via E 8 er Skibotndalen de veifarendes første møte med Norge. Fra naturens side er dette en kort og spennende tur fra det finske høgland  og ned til det norske dal – og fjordlandskap. Langs dalens bratte vestside finnes store forvitringsvifter bestående av større og mindre stein. Dalen er en klassisk iserodert U-dal som består av to høydenivåer.  Mellom disse to nivåene er det dannet et mektig juv. Under nedsmeltinga av innlandsisen ble enorme mengder smeltevann ført gjennom dalen. Det var dette smeltevannet som i første omgang dannet juvet. Ved grensen til Finland kan man langs E8 se et juv som viser at vann fra Kilpisjervi har tatt veien ned dalen. Smeltevannet har tatt med seg svære løsmasser og dannet ei mektig elveslette der den har møtt havet. På denne elvesletta ligger tettstedet Skibotn. På sitt høyeste sto havet ca 85 meter høyere enn i dag. Gammel havbunn kan man i dag se spor etter så langt opp i dalen som til Rundfjell.

Sørreisa kommune - Steinora i Gumpedalen
Under siste istid var Troms dekt av tykk is. Da isen smeltet ned letta trykket på jordskorpa og denne hevet seg. Dette førte til en del bevegelser og påfølgende jordskjelv. Rystelsene var trolig årsaken til mange fjellras og dannelsen av det vi i dag kaller ”steinurer”. Dette skjedde for ca 10 til 11 000 år siden. Det spesielle med Steinura i Gumpedalen er at blokkene som har rast ned fjellsida, ligger oppover begge sidene av elva i dalbunnen. Steinblokkene er svært store, noen har en diameter på mer enn 15 meter. Blokkene kan ikke ha rullet nedover dalsida og opp på motsatt side. Mer sannsynlig er det at disse har rast ned på den om lag 100 meter tykke isen som låg i dalbunnen på slutten av istida. Blokkene sklei på isoverflata over mot andre dalsida. Isen smeltet så bort der den lå. Steinblokkene som har sklidd lengst ut på isen, ble liggende i skråningen på motsatt side av dalen.

Torsken kommune - Kvænvika
Kvænvika framtrer som en sydlandsk lagune i Sifjorden ved oppkjøringa til tunnelen til Flakstadvåg. Lagunen skjermes av to markerte steinvoller. I den delen av lagunen som er beskyttet mot havbølgene, er det fin sand. Den andre delen av lagunen der bølgene bryter mot stranda er det dannet ei rullesteinsfjære. Lagunen er dannet av en lokal isbre og de to steinvollene på hver sin side av lagunen er morenerygger. På oversiden av veien ovenfor lagunen finnes mektige voller av rullestein som på det høgste er 15 m over dagens havnivå.

Tranøy kommune - Droppsteinsfjære i Tranøybotn
I Tranøybotn  framtrer en mektig langgrunn fjæresone ved lavvann. Denne består i all vesentlighet av sand og leire. Fjordbotnen er godt beskyttet mot store havbølger.
På denne langgrunne flaten ligger det større og mindre steinblokker i et tilfeldig mønster. Ved nærmere undersøkelser er det blitt påvist at steinblokkene hviler oppå sand og leire. Steinene må følgelig ha kommet hit etter at sand og leire var avsatt.
De fleste av steinene består av en annen bergart enn det som er tilfelle for den lokale berggrunnen.
Det store spørsmål er hvordan disse steinene er kommet hit?
En sannsynlig forklaring er at blokkene er kommet hit med isflak. Under ekstremt kalde vintre hvor Tranøybotn har vært islagt har større og mindre steiner frosset fast i isen. Når så isen har brutt opp i flak, har de fastfrosne steinblokkene blitt transportert med isen og senere når isflakene har smeltet er blokkene droppet rundt om i fjæresonen. Dette kunne for eksempel ha skjedd på 1700 tallet i en kald periode som kalles ”den lille istid”.

Tromsø kommune - Sandbukt i Ullsfjord
Sandbukt ligger på østre del av Breivikeidet. Selve Breivikeidet, er en forkastning som er formet av iserosjon. For ca 11-12000 år siden var Ramfjorden og Balsfjorden dekket av is. Iskanten dannet en markant morene ved Ramfjordmoen. Dreneringsretningen av smeltevatnet var mot Ullsfjorden. De finere løsmassene ble fraktet med smeltevatnet helt til Sandbukt i Ullsfjorden. Det er stedvis registrert  store mengder kvikkleire i den østlige del av Breivikeidet. Fra stranda i Sandbukt og ca 2 kilometer innover land er det en sammenhengende serie av strandvoller av sand. Disse strandvollene indikerer variasjon i vindgenerert bølgeenergi inn Ullsfjorden. Strandvollserien som representerer en tidsepoke på ca 7000 år er et unikt klimaarkiv over variasjon av vindstyrke og retning i denne perioden.