Statssekretær, ordførere, politisk rådgiver, kjære alle sammen! 

Det er stas å se at så mange møter opp på denne arenaen år etter år.

I år har vi døpt om konferansen, dels for å unngå forveksling med konferansen til andre aktører, men også fordi vi ønsker at denne konferansen skal være en del av det store strategien som Troms fylkeskommune nå jobber etter, og der vi har Utsyn Troms som vår viktigste arena for samfunnsdialog.  

Samekonferansen er nå en del av denne familien med navnet Utsyn Troms: Sápmi. 

Med det vil vi sende et dobbelt signal. For det første at det som skjer i Sápmi er viktig å følge med på for Troms og Troms fylkeskommune. Og for det andre et signal om at vi i Troms fortsatt har vilje, og evne, til å være med å sette dagsorden for det som skjer på det samepolitiske feltet. 

Det har vi gjort i Troms siden 1990-tallet, med en egen stilling som samekonsulent, med et rådgivende utvalg for samiske spørsmål (nedlagt) og vi har altså hatt denne årlige konferansen gjennom mange, mange år.

Det er det vi har tro på, å skape langsiktige institusjoner som står seg over tid. Ikke hele tiden bare hive opp nye ideer, men at vi setter oss ned og finner ut hva er det vi trenger å ta tak i, og så bygger vi det stein på stein. De nye ideene skal også få plass, men vi må ikke skylle ut det vi har bygget opp med badevannet fordi samfunnstrendene endrer seg litt. Da tror jeg, kjære konferanse, at vi gjør oss selv en urett, fordi det å ha stolthet i det man har stått i, er også det vi skal bygge på fremover.

I 2002 signerte vi den første samarbeidsavtalen med Sametinget.

Vi var først ut med en samarbeidsavtale, og vi har hele tiden gjennom våre fylkeskommunale budsjetter prioritert både det samepolitiske og det kvenske arbeidet. Når jeg sier det, så er det viktig for meg å understreke at vi tar vårt ansvar på alvor. Det er ikke sånn at vi bare sitter og venter på at noen andre skal fikse opp i alt.

Vi vet hva våre ansvarsfelter er. Men hvis vi alle skal sitte på hvert vårt nes og tro at vi har de beste ideene og ikke snakker sammen, så får vi ikke til det gode samarbeidet.

Kjære konferanse, vi ikke er så mange her i nord, og vi er i hvert fall ikke så mange i Sápmi, derfor tror jeg ikke at det er noen god ide å duplisere alt hele tiden. Jeg tror vi må se det gode arbeidet som er gjort, slik at vi kan samarbeide med hverandre og utvikle det til noe sterkere. Det samiske kartet i Troms har endret seg, men det som kanskje har endret seg mest er den årvåken og bevisstheten i Troms rundt det samiske.

Fra festivaler som har bidratt til den samiske oppvåkningen, til at flere og flere tar på seg identitetsmarkører. Noen tar på seg sjalet, noen tar på seg kofta, noen har kanskje bare en sølje, eller bare bærer det med seg i hjertet. Uansett er det ingen rett eller gal måte å omfavne det samiske på, for i den samiske familien, i hvert fall i Troms, er det plass til alle.

Nå, 23 år senere, skal vi i gang med en ny samarbeidsavtale med Sametinget, en 3.0-versjon. Sametinget har nylig gjort en evaluering som har påpekt våre styrker og svakheter med avtalen. Det må vi hele tiden ha med oss, at vi må ha en avtale av vår tid.

Vi kan ikke tenke at vi bare skal ha en kopi av det vi har gjort. Vi må også stille spørsmålet om hva det er vårt samfunn trenger nå, og hva det er vi må samarbeide om nå.

Jeg vil dvele litt på det som skjedde i 2002, der man gikk sammen, og administrasjon i fylkeskommunen og på Sametinget gjorde et grunnarbeid. De så det var noen deler som trengte en politisk touch, fordi det var noen ting de ikke klarte å bli enige i, men som kanskje politikerne kunne løse.

Daværende fylkesordfører og sametingspresident møttes på Sommerøya og klarte å finne enighet. Det forteller oss at man ikke må stå fast i sporene sine og gi opp. For politikere kan komme frem til løsninger. Og når ønsker det veldig sterkt, er man også villig å inngå noen kompromisser. Da handler det om å gi og ta, fra begge sider, fordi vi har et felles mål, og det må vi hele tiden henge om, vårt felles mål om å gjøre det samiske mer tilgjengelig for flere.

Det vil være viktig for oss i Troms å fremheve tospråkelighet i arbeidet. Flere må få tilgang til samisk språk og kultur gjennom barnehage, grunnskole, videregående opplæring, høyere utdanning, på kulturarenaer, språksentrene.

Så må vi sette dette i et system så vi ikke konkurrerer mot hverandre på de ulike arenaene, men klarer å samarbeide og bruke de språkressursene vi har på et fornuftig vis. For det er sånn vi lager språkfellesskap, og det er sånn vi kan utvikle Troms videre.

Vi har gjort mye rundt institusjonsbyggingen i Troms, og det er alt ifra det som skjer på Evenskjær til det vi har sett i Manndalen, til det vi ser at samisk hus bare for noen få år siden fikk sin etablering her i Tromsø, etter over 30 års arbeid. Vi har under oppbygging språksentre i Målselv og i Lyngen. Og ikke minst har vi fått Nanu - verdens første samiske eksport- og agenturkontor for å få samisk musikk og kunst ut i verden! 

Det er ikke tilfeldig at det er Dáiddadállu i Kautokeino og  Riddu riđđu som har gått sammen om dette. Det er jo to organisasjoner som jeg har lært meg å kjenne som utrolig innovative, som søker kreative løsninger, samarbeid, med internasjonalt fokus og høy kvalitet i det kunstneriske. Det gleder meg at man finner sammen, for da viser det meg at man bruker de ulike styrkene man har fra Indre Finnmark og kysten vår, som har lange historiske bånd.

Kjære dere, suksessraten på de tingene vi har bygd opp i Troms er stor, men vi skal ikke si oss fornøyd med det. Det er mange gode ting vi kunne nevnt.  

Befolkningen i Troms er av de tre stammers møte. Det er det samiske, det kvenske og det norske. Vi har en forpliktelse i å føre vår arv og kultur videre med fornuftige politiske vedtak.

Kartet bak her viser de institusjonene vi har i dag i Troms. Og så må vi spørsmål i Troms: Hvor har vi hull i kartene? Og hvor er det vi må bygge sterkere lag på lag? Og det er ikke sikkert at man skal bygge overalt.

Det kan være at internt i en region vil man heller satse ett sted, i stedet for å spre ting utover. Fordi man ser det at man ikke har mange nok til å være drivere i arbeidet. Vi står også overfor noen utfordringer, men også muligheter.

Fordi i Troms ser vi at vi har et økende antall elever som tar samisk i grunnskolen, også blant de som tar samisk 1 og 2 på videregående skole. Vi må gi disse barn og unge muligheten til å lese mer samisk litteratur.

Vi må ha gode, og nok læremidler på samisk. Slik at man får utvikle både det faglige, og det skjønnlitterære språket på samisk. Det er en felles oppgave vi må få til sammen med Sametinget, og også prioritere de eldre elevene.

Troms har derfor tatt ansvar og utviklet egne læremidler for videregående opplæring. Og det akter vi å gjøre videre også. For vi er klare for å gå foran og vise at man kan gjøre noe selv, slik at vi kan blir bedre sammen.

Jeg vil trekke frem kommunene våre i Troms. Vi har noen forvaltningskommuner i vårt fylke, og det plass til flere. Fordi det er større bredde i de samiske institusjonene i fylket vårt enn det kanskje er blant språkforvaltningskommunene.

Internt i vår egen organisasjon har vi de samiske dimensjonene med i både planverk og strategier. Vi har akkurat opprettet et strategisk partnerskap i Troms, der Sametinget er invitert med. Jeg håper at Sametinget skriver under avtalen og blir med på partnerskapet vårt. I vårt strategiske partnerskap skal vi snakke på tvers av blant annet IPR-ene, Helse Nord, Forsvaret, universitetet, for å finne de gode løsningene sammen for Troms. Samarbeid handler ikke alltid om å være enige, det handler også om å forstå hverandre og hvor man er uenig. Vi har regional plan for kompetanse som er under arbeid, der det samiske er viktig, som vil være tema senere på konferansen.

Kjære venner! Bakteppet for ny samarbeidsavtale er et annet enn det det var i 2002. Da var det Barentssamarbeid, åpne grenser, folk til folk-arbeid, og det bugnet over med midler til samarbeid på tvers. Det er litt annerledes i dag.

Vi har fått en nordområdestrategi fra regjeringa som peker retning for hvor vi skal, og hvordan utviklingen i nord skal være. Vi har på utrolig kort tid gått fra en regelbasert verden til en situasjon der det er krig i Europa og der gamle allianser ikke skinner helt som før. 

Det er derfor grunn til å minne om at samepolitikken er en del av minoritetspolitikken, slik den har vokst frem i kjølvannet av to verdenskriger. Det handler om grunnleggende menneskerettigheter. 

Kjernen i menneskerettighetene er å motvirke diskriminering og det er å sørge for at alle har muligheter for likeverdig utvikling på egne premisser. 

Samarbeidsavtalen vår med Sametinget er i kjernen av det menneskerettighetene handler om. Og vi er med å fylle det med innhold på våre premisser fra nord, om nord, om det folket vi faktisk er.

Kjære konferansedeltager, i programmet disse dagene har vi forsøkt å se og utfordre hverandre på temaer som kan være viktig for samarbeidsavtalen. Men det kan være ting vi har glemt i det store bildet. Vi vil gjerne ha deres innspill til avtalen og fremtidige konferanser.

For det er på arenaer som dette at også nye tanker løftes frem.

La meg avslutte med noen ord fra en 17. maitale som statsminister Einar Gerhardsen holdt i Sameradioen i 1958, som fortsatt er aktuell; 

«Folkestyret i vårt land hviler ikke bare på vår grunnlov av 17. mai 1814. Den hviler også på menneskerettighetene slik disse er utformet av De forente nasjoner for 10 år siden. Det er rettigheter for det enkelte menneske og det er rettigheter for de enkelte grupper og de enkelte befolkningslag i nasjonen. Norge har godkjent disse menneskerettigheter og de har sin fulle gyldighet også for samene i vårt land».  

Lykke til med årets Utsyn Troms: Sápmi!