Kjære alle sammen,

Havbruksmeldingen 2.0 er nå behandlet i Stortinget, og den legger en tydelig kurs: Næringen skal vokse – men veksten skal være bærekraftig og basert på teknologi, innovasjon og ansvar. Vi skal redusere dødeligheten i oppdrett, åpne for null-luse-teknologi, og legge til rette for sirkulærøkonomi der avfall blir til ressurser.

Dette er mål som krever handling, ikke bare ord. Vi vet at næringen allerede er en av landets viktigste eksportsektorer. Vi vet at den skaper arbeidsplasser i hele landet – ikke minst i distriktene. Men vi vet også at internasjonal konkurranse er knallhard. Skal vi beholde og styrke vår posisjon, må vi ha forutsigbare rammebetingelser, raske og tydelige prosesser – og et virkemiddelapparat som spiller på lag med næringen.

For Troms fylkeskommune betyr dette at vår rolle som regional utviklingsaktør blir mer sentral enn noen gang. Vi leder planprosesser, vi samordner statlige, regionale og kommunale interesser, og vi har ansvaret for å balansere ulike hensyn. Det betyr at vi ikke bare skal beskytte verdiene vi har – vi skal også legge til rette for at nye verdier kan skapes.

Men det blir ikke enklere fremover. Kystarealene er under stadig press. Fiskeri, reiseliv, havbruk, naturvern og nye marine næringer ønsker alle sin plass. Vi må derfor ha en klarere grense mellom det som avklares i planleggingen og det som tas i enkeltsøknader. Vi må ha bedre verktøy for å se helheten, og vi må ha tilstrekkelig juridisk kompetanse til å sikre at beslutninger blir både solide og raske.

Det finnes heldigvis gode eksempler å bygge videre på. Gjennom FAKS-samarbeidet har fylkeskommunene vist at felles praksis og samordning gir bedre saksbehandling og større forutsigbarhet. Men vi må ta dette enda lenger. Næringslivet tåler strenge krav – men det tåler ikke unødvendig byråkrati og forskjellsbehandling fra fylke til fylke.

Vi må også erkjenne at vi har en dobbeltrolle. Vi er forvaltere, og vi er utviklingsaktører. Vi skal sikre miljøhensyn og nasjonale mål, men vi skal samtidig sørge for at næringen får utvikle seg og investere. Vi må være løsningsorienterte, og vi må tørre å bruke de virkemidlene vi har til å fremme både lønnsomhet og bærekraft.

Veien videre handler om tidlig dialog, smartere planlegging og raskere avklaringer. Det handler om å ta i bruk teknologi og data – marine grunnkart, miljøovervåking og digitale planverktøy – slik at beslutningene våre blir både bedre og raskere. Og det handler om å se kystsonen som en samlet ressurs vi forvalter for fremtidig verdiskaping, ikke som en samling isolerte enkeltsaker.

Vi kan ikke styre vinden, men vi kan justere seilene.
Havbruksmeldingen 2.0 er vinden.
Nå er det opp til oss – fylkeskommunen, næringen, forskningen, kommunene og staten – å sette kursen for et havbruk som er konkurransedyktig internasjonalt, bærekraftig nasjonalt, og lønnsomt lokalt.